©Incitingscenes. All rights reserved. You may not, except with our expressed written permission, distribute or commercially exploit the content. Nor may you  transmit it or store it in any other website or other form of electronic retrieval system.

EKSKLUSIVT INTERVJU MED: HENRIK ENGELSVIKEN

Henrik Engelsviken er en norsk tenor som er utdannet ved Norges musikkhøgskole og Statens operahøgskole. Han hadde sitt gjennombrudd i 1999 som Alfredo i «La Traviata» på Den Norske Opera hvor han er ansatt. Han har også vært sett som Tamino i «Tryllefløyten», Fenton i «Falstaff», Hertugen av Mantova i «Rigoletto» og Rodolfo i «La Bohème». Har medvirket i en rekke fremførelser av kirkemusikk. (kilde: SNL.no)              

OPERAFOCUS møtte den erfarne tenoren for å snakke om blant annet «Cavalleria Rusticana», Wagner, sangteknikk og hvordan promotere opera til massene. 


Cavalleria Rusticana/Pagliacci     

«Vi har akkurat hatt noen inspirerende dager med regissør Kasper Holten i et par dager, hvor han fikk satt veldig mange ting konkret på plass,» begynner tenor Henrik Engelsviken som skal portrettere rollefiguren Turiddu i «Cavalleria Rusticana» som har premiére 2. mars på operahuset i Bjørvika.


«Vi har hele tiden jobbet med hans regiassistentteam, som også har vært veldig bra, så vi ser frem til at han kommer tilbake for å legge siste kronen på verket før premiéren. På tross av at det alltid er litt drakamp mellom regissør og dirigent på slike prøver, som kan oppleves litt slitsomt for oss i midten, så har samarbeidet med begge vært glimrende.»


Hvordan er dirigent Daniele Callegari å jobbe med?          

«Maestro Callegari er veldig dyktig og kunnskapsrik på alle måter! Han kan dette stoffet ut og inn, kjenner stilen og har dette i blodet. Foreløpig synes jeg kanskje han litt for kontrollerende, men jeg regner med at han slipper litt etter hvert. Jeg vil gjerne føle at han kan være med på noe av det jeg gjør også, at ikke bare er styrt fra hans side. Målet med en slik prosess er at man tar man sten for sten og til slutt får man forhåpentligvis ting til å fungere sammen, og det har jeg tro på her. Denne operaen har jo utrolig direkte musikk som går rett i hjertet og man må passe på å ikke gjør det for uvesentlig og vulgært som forsterker det som er sterkt fra før. Callegari er veldig opptatt av at det skal holdes innenfor og ikke bli svulstig.»

Hvilke utfordringer har du som tenor når du skal synge en rollefigur som Turiddu?

«En av utfordringene er at det lille han synger er veldig fortettet og veldig krevende. Det er første gang jeg gjør rollen nå og jeg kjenner på at jeg er glad for at jeg har gjort lengre og større roller før. Jeg gjorde nylig «Aida» og «Madame Butterfly», så jeg tenkte at dette blir nok lett i forhold! Det er jo en ganske tynn score, men det er mye tøffere enn man tror for man er på scenen hele tiden, det er konstant drama og det er praktisk talt ikke noe fyllmusikk. Det ligger også i et toneleie hvor man lett kan skrike seg ut, så man må være veldig bevisst på hvordan man synger. Nå har jeg holdt på noen år, så jeg har heldigvis sunget et par partier, men å begynne på dette tidlig i karrieren kan være farlig.»


Har du noen preferanse i forhold til moderne og tradisjonelle oppsetninger?   

«Nei, om regien er bra er det uvesentlig for meg hvilken tid handlingen i forestillingen er lagt til. «Cavalleria Rusticana» er en tradisjonell historie om vanlige mennesker med ekte følelser og det viktigste for meg – enten jeg medvirker selv eller er i publikum – er at jeg tror på karakterene. Da spiller det ikke noen rolle om produksjonen foregår i 1860 eller 1960.

Jeg husker at første gang jeg forsto «Otello» var da jeg hørte en CD med Jon Vickers. Måten han sang på, og det han uttrykte bare med stemmen, gjorde Otello levende for meg. Jeg kunne lukke øynene og skjønne hva han gikk gjennom der og da. Dette, for meg, viser musikkens og stemmens potensiale til å fremstille emosjoner som taler direkte til  hjertet. Opera, som kunstform, taler i større grad til hjertet enn til intellektet og det er hovedgrunnen til min kjærlighet til opera.»

Hvorfor operasanger?

«Tja, si det... det snek seg vel litt på meg etter hvert,» humrer Engelsviken.


«Jeg begynte som organist på Musikkhøyskolen men hadde sangundervisning også. Til slutt fikk jeg mer og mer hjerte for dét og mindre og mindre hjerte for å sitte på et orgelgalleri. Nå kunne jeg ikke tenke meg å gå tilbake til korallrevyrket, akkurat, men nettopp fordi jeg hadde en del kontakter innenfor kirkemusikk sang jeg der en del i de kommende årene. I 1995-96 dro jeg til København og studerte med en sangpedagog i et halvt år. Dette var alfa og omega for meg, og jeg føler at jeg fikk et veldig godt grunnlag til å synge det italienske repertoaret etter å ha jobbet med André Orlowitz.

Det var da jeg gjorde Alfred i «Flaggermusen» på den Norske Opera at Bjørn Simensen fikk øynene opp for meg og jeg ble tilbudt kontrakt her på Den Norske Opera & Ballett. Ettersom tenoren i «Flaggermusen» siterer småbiter fra mange kjente tenorarier ble det nesten som en audition for fremtidige roller her. Det var vel «Tryllefløyten» som var det første ordentlige jeg gjorde her.»     



Sangteknikk og fremtidig Wagner

«Det er utrolig mange meninger om sangteknikk. Jeg mener at støtte, det vil si samspillet mellom diafragma og magemuskler, er alfa og omega. Det som skjer i halsen er og skal være reflektorisk, ikke viljestyrt. Det viktige her er å tenke at halsen er et rør. Altså; glem halsen og syng! Det neste punktet er nesten like viktig som støtte og det er å finne resonansrom i ben bak panne og nese. Da trenger man ikke tenke på høyt strupehode, dekking og åpning, miks og falsett. Falsett kan man selvsagt bruke som en effekt og det gjør man jo bevisst, men de som sier at støtte ikke er viktig har bommet. Kapitalt, faktisk!


I norsk sangundervisning er det altfor liten fokus på støtte, jeg får inntrykk av at man liksom tror at det er farlig. Det er snakk om å kontrollere det og det gjør man ikke ved å glemme det! På musikkhøyskolen kan de fryktelig mye om muskler, sener og stemme – men det å kunne alt om stemmen og anatomien i halsen betyr ikke at man nødvendigvis kan noe om sang, og vice versa. Jeg arbeider selv med disse tingene hele tiden, for jeg anser ikke meg som utlært sanger. Det tror jeg man aldri blir.»


Er sangere de beste lærerne, tror du?            

«Ikke nødvendigvis, men jeg tror ikke at logopedene er det, for å si det sånn! Jeg hadde en sangpedagog på høyskolen som hadde stått på en scene og gjort store roller. Hun hadde med andre ord greie på hva som skulle til for å stå og synge på en scene og dette har stor verdi i seg selv. Mange av de som er der nå kan masse om teorien bak, men de har aldri stått på en scene. Når det da kommer en elev så vet de ikke hva som skal til for at akkurat den eleven skal lykkes som sanger.


De eldre sangerne med lang erfaring faller litt igjennom som sangpedagoger nå, dessverre, fordi man skal ha papirene i orden. Der tror jeg de gjør en stor feil, for man lykkes ikke med å få frem sangere på den måten.»


Var det alltid tydelig at du var tenor?            

«Ja, jeg har alltid vært høy tenor. Det har aldri vært spørsmål om noe annet. Sånn sett passer Turiddu meg bedre enn for eksempel Canio i «Pagliacci» som er en mer dramatisk type tenor. «Aida» er den første av de dramatiske hovedrollene jeg har gjort som ligger litt dypere. Jeg har gjort dramatiske roller, men jeg er nok ikke så godt egnet til de mørkeste og mest barytonale tenorrollene. I hvert fall ikke enda! Jeg kommer nok til å holde meg nok unna «Otello» og slike ting.

Jeg skal forøvrig gjøre Wagners «Den flygende Hollender» her til neste år, så det blir spennende. Skal man ha en internasjonal karriere som nordmann så er det meget vanskelig å synge Verdi og Puccini. De som leier inn tenker spanjoler, sør-amerikanere og italienere med en gang. De tenker ikke at noen nordmann kan synge det, så du har nesten ikke sjans. Jussi Björling fikk vel heller nesten ikke gjort noe i Italia. Det er lettere som nordisk å få troverdighet som Wagnersanger – men da må man også passe til det. Det er jo mulig å ha en karriere som Wagnersanger til man er borti 60 år. De beste Wagnertenorene er vel over 50 år, i hvert fall når det gjelder Heldentenorene som gjør Tristan og slike ting. Det er kanskje tre i verden som gjør det veldig bra, og de som gjør det greit de har kjempehonorarer de også!»


Opera til massene

Hva tenker du om hvordan opera promoteres i Norge? 

«Jeg har egentlig liten tro på å lokke folk inn på operaen ved å sette opp en popgruppe på scenen her og tro at da kommer folk til å få øynene opp for opera. Jeg tror rett og slett ikke noe på det. Jeg tror at hvis man viser gode forestillinger med gode sangere, om man klarer å tenke at rollene skal være ekte mennesker med ekte følelser, og de klarer å formidle musikken på en god måte, så tror jeg ungdom kommer til å elske det. Jeg tror ikke man trenger å gå veien om alt mulig annet. Otello trenger ikke å ha vært født i 1970 for at man skal forstå hva han går igjennom når han forstår at han har drept kona si. Alle skjønner de tingene der! For meg blir det banalt.


Det er ofte spørsmål om hvorfor det ikke spilles flere forstillinger her, og igjen har vi kvalitet over kvantitet. Jeg husker jeg spurte operasjefen om hvis det sto mellom kvalitet og kvantitet, om kvalitet alltid trumfer? Han sa at kvalitet ikke alltid kan trumfe, at man må se helhetlig på det. Det betyr ikke at det er rett å oppfatte ham dithen at kvalitet ikke er meget viktig og til og med viktigst! Det betyr at man i virkelighetens verden dessverre må kompromisse, kanskje noen ganger beklageligvis også på kvaliteten.


Det er mange hensyn å ta i et så stort hus. Noen ganger blir det mye jobbing, spesielt når det er én forestilling gående og man samtidig har prøver på en annen. Det er viktig at sangerne har gode arbeidsvilkår, for utslitte sangere tjener ingen. Om noen blir overarbeidet kan dette bety at de ikke orker å synge forestillinger, eller ikke synger optimalt, noe som igjen gjør at publikum lider. Det er ingen andre som tar på seg skylda hvis jeg har en dårlig kveld. I idretten tar treneren skylden og går, her er det motsatt; her er det vi sangere som står ansvarlige for alt. At det har skjedd ting på prøvene eller at vi har hatt det hyggelig bak scenen betyr ikke noe – med mindre det gjør at det blir gode forestillinger ut av det, da, og det gjør det jo ofte!»


Henrik Engelsviken er Turiddu i «Cavalleria Rusticana/Paglaicci»

på Operaen fra 2. mars til 17. mars